Den gamle koppen

Det var en gang en kopp som hadde blitt forlatt av en kaffedrikker. Kaffedrikkeren hadde tatt med seg den gamle koppen på tur. De hadde gått fra det deilige, varme og trygge personalrommet og ut i det utkjente. De hadde gått mange skritt, opp en trapp og bortover en lang gang og så inn ei dør til og en del skritt til og så inn ei dør til. Den gamle koppen hadde ennå noen gode dager igjen, fordi den klarte fremdeles å holde kaffen varm. Den satte seg ned på bordet og der ble den stående.

"Å huff av meg" sa den gamle koppen til seg selv. Er det ingen som husker på meg. Jeg liker meg ikke her alene. Og rett som det var så skjedde det noe. Koppen ble tatt med ut på tur igjen. Koppen fulgte godt med. Ned en trapp, bortover en gang så så skjedde det visst noe. "Å, nei og nei, skal jeg bli satt igjen på denne dumme hylla". Den gamle koppen lot en liten tåre renne ned over kanten. Men det hjalp ikke. Det var ingen som hørte ham.

Den gamle koppen så folk komme og gå forbi, uten at det var noen som var villig til å ta ham med tilbake til personalrommet. Etter en uke var koppen begynt å bli så vant med at folk kom og gikk uten at de brydde seg om at han sto på hylla, ensom og forlatt. Han drømte om å få komme tilbake til det trygge og varme personalrommet igjen. Det var på personalrommet han likte seg best. Her kunne han slå av en prat med den fine julekoppen, for ikke å snakke om den søte blå. Hun var så flink til å fortelle vitser. Og den store og høye brune kunne også fortelle noen herlige historier. Livet var rett og slett deilig når en kunne få være på personalrommet.

Foto: Karen Marie Kvaløy

En ettermiddag kom det ei fager jente forbi. Hun sa "men står du her du da? Du trenger en skikkelig vask". Jenta løftet ned koppen fra hylla og tok den med tilbake til personalrommet. Hun satte koppen inn i oppvaskmaskinen og gikk sin vei. Den gamle koppen måtte gråte en liten skvett fordi den var trygt tilbake på personalrommet. Han sukket lettet: "borte bra men hjemme best".